Vannskorpeskrike

Helt fra jeg var ungdom har jeg kjent hyggelige folk som er interessert i fugler. Med et halvt øye har jeg opp gjennom årene registrert disse fugleentusiastene og deres engasjement og interesse for fugl.

Og jeg må innrømme at jeg ikke alltid helt har forstått hvordan det går an å bruke så mye tid som enkelte bruker, på å se på fuglearter og høre etter fuglelyder.

Før nå.

Jeg vet ikke om det er alderen, eller hva det er, men når jeg nå går tur med hunden i morgentimene, har jeg i større og større grad latt meg fasinere av alle fuglelydene. Særlig nå på våren, og spesielt når solen skinner tidlig på morgenen. For et fantastisk sangkor!

Jeg har en slektning som var med oss på ferie i Hellas i fjor. Han er det Marve Fleksnes ville ha kalt «fugleornitolog». Han er med i Østensjøvannets Venner og en ildsjel som registrerer fugl hele året. Østensjøvannet er ganske unikt når det gjelder fugleliv, så han har sett mye og har mye å fortelle. I fjor var vi med ham en runde rundt vannet på jakt etter Fulica atra (Sothøne).

Var den kommet, tro? Ja, det var den; og for en lettelse og glede det var å få øye på den gjennom telelinsa!

Jeg erindrer at jeg har vært på Jomfruland fuglestasjon noen ganger og laget reportasje om fugleentusiastene som registrerer fuglearter der hvert år. Det er enormt med arter som mellomlander på raet ute ved kysten.

På mine turer blant sangfuglene hver morgen tenker jeg også på den ornitologiske foreningen på mitt hjemsted som etter min husk arrangerte lytteturer på søndager. Da undret jeg i mitt stille sinn: Går de rundt og lytter på fugler en hel søndag?

Joda, jeg vet at dette er en terne, og at den ikke er omtalt i denne artikkelen…

Eller jeg tenker på min mors beste fuglereplikk noensinne. Jeg var ganske ung og hun skulle fortelle meg navnet på den lille plaskende fuglen jeg hadde oppdaget i bekken nedenfor. Hun kom ikke på navnet, så det ble nok litt feil, men hun svarte meg:

– Det er en – – Vannskorpeskrike.

Det var ikke det den het, denne Fossekallen, men det var slik den så ut.

Samos i fugleperspektiv

Jeg har opplevd den greske øya Samos mange ganger, men aldri sett den i fugleperspektiv.

Jo da, jeg har selvfølgelig sett øya fra lufta om bord i flyet, men jeg har aldri feriert på Samos med en fugletitter. Før nå.

Finn Arnt i kjent positur.

Vi har fortsatt en uke igjen av ferien, men den første uka var Finn Arnt med kona Ulla-Britt og Annikens venninne Britt med oss. Nå har de reist, og jeg ser tilbake på en uke på den vakreste av de greske øyer, der mye av det vi har oppdaget har vært sett gjennom kikkert eller telelinser.

Joda, det var gulbeingråmåke vi så...

Allerede den første dagen fikk jeg, som aldri har vært spesielt fugleinteressert, innføring i en rekke fuglearters oppførsel og tilstedeværelse. På en spasertur opp til et kloster med noen grotter like ved Pythagorion by, så vi en liten ugle (som jeg dessverre ikke husker navnet på nå, Finn Arnt), en flott nøtteskrike og en haug med kurrende tyrkerduer, usympatiske kråker og ulike spurver og svaler.

Vi så også tårnseilere, som jeg trodde var tårnsvaler.

Gulbeingråmåke inn for sjølanding.

Nøtteskrike.

– For en del år siden oppdaget forskerne at tårnsvalen, som den ble kalt, ikke var en svale. Derfor heter den nå tårnseiler. Den er en karakteristisk fugl med sine sigdformede vinger, forklarer Finn.

Tårnseileren er som skapt for å være i luften. Den er en meget dyktig flyver og kan både spise, pare seg og faktisk sove i lufta. De er så mye i luften at beina deres med årene er blitt deformerte.

Skarve-moren fløy på flukt...

Finn hadde alltid kikkerten rundt halsen og det var ikke sjelden han tok kikkerten til øynene og løftet på hodet. En og annen rovfugl fikk han se også.

– Der, Finn, sa jeg ivrig og pekte opp mot fjellene. Jeg trodde jeg hadde oppdaget en rovfugl. Men da svarer

...mens Skarv-ungene: Hva skjer a?

Finn, like rolig:

– Det er kråke det, Svein Ove.

Da vi litt senere i uka var på båtturer, så vi blant annet måker og jeg lærte at en måke ikke bare er en måke. Her var det Middelhavsmåker og gulbeingråmåke, for å nevne to jeg husker i farta. Når fugleartene skulle identifiseres, så Finn etter særtegn, samtidig som han hørte på lydene fra fuglene. Det skulle jo også skilles mellom han og hun og ikke minst mellom ungfugl og fullvoksen fugl.

Uglen jeg ikke husker navnet på.

På en av båtturene ut til Pannekakeøya til kaptein Gerasimos, så vi ungskarv – en liten flokk sammen med sin mor. Da båten nærmet seg flokken og kapteinen brukte hornet, dukket alle, bortsett fra moren som fløy av gårde. Ungene kom opp til vannflata igjen etter noen sekunder, ganske fortumlet. Det var et morsomt syn.

Mange ulike spurver i Hellas, og mange av dem har sikkert vært i Norge.

Det har vært en interessant uke. Det er utrolig mye interessant å få vite om fugl. Og ikke minst alle artsnavnene. Her har forskerne vært kreative.

Like kreativ som min mor for mange, mange år siden da hun fikk spørsmål fra min lillebror om hva slags fugl han akkurat så nede i vannkanten.

– Det er nok en ”vannskorpeskrike”, svarte hun kontant, men den arten har jeg senere aldri funnet i noen fuglebok. Ikke Finn Arnt heller.

Vi så noen majestetiske hegrer også, som rømte over til Tyrkia før jeg fikk opp kameraet mitt.

Jeg har også lært at kråkene er av de mest usympatiske og frekke fuglene vi har. De er nesten altetende, og bruker derfor en veldig liten del av døgnet på å lete etter mat. Resten av tida bruker de til å lage trøbbel for andre fugler. Mobbing og trakassering.

Finn, derimot, er en sympatisk og morsom mann som har lært meg mye. Finn og hans følge skal ha takk for en fin ferieuke.

Og en ting er sikkert, heretter skal jeg ha med kikkert.