Merbanco kan overta Saab

Det amerikanske selskapet Merbanco er aktuell for å overta Saab. General Motors skal ha møte i motgen, tirsdag 1. Desember. På nettstedet saabsunites.com ble administrerende direktør, Christopher Johnston i Merbanco intervjuet om situasjonen. Svarene er ferske i dag!  Siden jeg selv er inbitt Saab-eier, har jeg oversatt intervjuet og deler det med mine blogglesere.

– Hva tror du er styrken med Saab merkevare?

Saab 95 2010.

Christopher Johnston: – Saab er et spesielt merke, men lider under lavt salgstall og en stor grad av usikkerhet. Det er flere sterke sider: Folket, historien, kulturen, plassering, forhandlere og lojale kunder. Saab har flere nye og spennende produkter som er klare for markedet.

– Saab er en av to bilfirma i Sverige. Hvordan betrakter du bilindustrien der og Saabs plass i den?

– Bilmarkedet er stresset i Sverige akkurat som i resten av verden. Saab vil alltid være sterke og viktige i Sverige, og vil ha en sterk nisje eller enda større i andre land. Jeg ville hate å se både Volvo og Saab potensielt flyttet ut av Sverige.

– Statsminister Reinfeldt har pekt på overkapasitet i den globale bilindustrien som en av grunnene til at Saab bør effektivt overlates til skjebnen. Hva synes du om det? Hvorfor tror du Saab har en plass i det moderne bil-landskapet?

– Dagens situasjon har vi ikke sett siden den store depresjonen. De fleste land har steppet inn og støttet sine livsviktige bransjer, inkludert biler. Folk er redde. Saab er både en industriell «ressurs» i Sverige og sterk merkevare på verdensbasis. Selvfølgelig har Saab livets rett. Hvis jeg var Sverige, ville jeg gjøre alt jeg kunne for å beskytte mine dyrebare eiendeler – hvis du mister dem – kommer ikke arbeidsplassene tilbake. Tenk på hvor mye Saab har bidratt med i Sverige opp gjennom årene? Hvor mye kan Saab bidra i fremtiden? Hvor mange familier har jobbet der i generasjoner? Varemerket er fint, og økonomien er den største utfordringen. Historien vil ikke behandle pent den personen som bestemmer seg for å slutte eller å ikke hjelpe noe så spesielt som Saab.

– Du er en erfaren forretningsmann i et land som er stolt av sin frie markedsstruktur. Hva slags støtte mener du den svenske regjeringen bør tilby?

– Den svenske regjeringen bør absolutt støtte Saab uansett hvem som kjøper den, eller hvis GM velger å beholde det. Det bør være en blanding av tilskudd og lån til «pump». Alternativet vil bety økt arbeidsledighet som sterkt vil påvirke Sverige og dets er folk. Med støtte, er det ingen tvil om at Saab vil overleve. Husk at dette er langt fra normale tider.

– Det er både ros og kritikk som kan bli rettet ved General Motors i deres forvaltning av Saab. Selv om de holder merkevaren ved like, har de aldri realisert mye av Saabs potensiale. Nå som GM selv har blitt gjenopplivet av den amerikanske regjeringen, tror du de kanskje skylder Saab en lignende sjanse, dersom kostnadene for å opprettholde dem ikke er uoverkommelige?

– Jeg mener at Saab har en rimelig god sjanse til å finne en ny kjøper og lykkes. Jeg tror GM ønsker det også. Saab kan fortsatt bli solgt. Alle partene må trekke i samme retning. Hvis det ikke lykkes, vil skadevirkningene være for store.

– Du ble rapportert å være involvert med Saab tidlig i salgsprosessen, og ble kjent med noen av folkene der rimelig godt. Hva synes du om jobben styre i selskapet har gjort så langt?

– Alle folk på Saab har gjort en god jobb under svært vanskelige forhold. Vi kan bare ane hvor stressende det er. GM har gjort en god jobb og prøver å finne en kjøper, og lage en gjennomførbar avtale. Dersom partene kommer sammen, har Saab en god sjanse til å lykkes.

– Ledelsen har satt sammen en forretningsplan som har blitt godt mottatt av den svenske regjeringen og den europeiske investeringsbanken. Hvis du lykkes i arbeidet med en overtagelse, har du tenkt å følge opp forretningsplanen eller utvide den? – Hypotetisk, hvis jeg var eier av Saab, ville vi vedta planen og justere derfra. Det er ingen hemmelighet at jeg er veldig kundesentrert.

– La oss late som for et øyeblikk at du har et barn som blir 18 i 2014. Hvilken modell har du tenkt å kjøpe til dem? – Det er lett. The 2012 re-laget 900 Aero cab XWD, Twin Turbo. På den annen side, vil deres mor stemme for noe litt mer praktisk. XWD er et must. 9-4x?

Utvilsomt en englevingler

Jeg tror ikke på engler, men titter gjerne i den norske prinsessens nye englebok. Jeg tror ikke på engler, men antar egentlig at det finnes noe der ute.

Det hender riktignok at min kone kan si til meg: «Å, du er en engel», men da tar hun for hardt i. Jeg er og blir en englevingler. En gang for omtrent 15 år siden satt jeg hjemme i sommerstua til min venn Knut. Han er blant annet akupunktør og hadde satt to nåler i panna mi og en på toppen av hodet. Det må ha sett komisk ut, men siden akupunkturen virket, så fikk jeg en slags tro på alternativ behandling.

Men helt siden den dagen har jeg også innehatt en tvil og en skepsis mot det uforklarlige. Engler og slikt er like underlig og uforståelig for meg som trådløst nettverk er for damen jeg hørte forleden. Hun sa:

– Hvorfor tror ikke flere mennesker på engler og sånn? Trådløst nettverk tror de på!

Men som en innbarka englevingler har jeg begynt å smuglese i den nye engleboken til prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy. Har ikke lest den fra perm til perm, men har funnet mye interessant å tvile på.

Som for eksempel på side 33. Her skal vi meditere og være til stede i vår egen kropp. «Sett deg ned i en stol, lukk øynene og ta noen dype åndedrag. Kjenn etter hvor du er i kroppen akkurat nå. Er du i tærne dine?».

Engler og meditasjon inneholder yogiske tradisjoner...

Det får meg til å tenke på en episode i vår. De ansatte i Røyken og Hurums Avis deltok på yogakurs hos Hurum Yoga. Det var et fint tiltak som sveiset oss sammen, takket være instruktør Veslemøy Thørud. Hun var vår engel. Hun behandlet oss med respekt og lærte oss mye nytt.

Hun var sikkert ganske oppgitt i den yogatimen der markedssjefen ble lagt på ryggen i midten med øynene igjen. Han hadde bursdag, og vi skulle gi ham mantra, tror jeg. Vi andre satt i yogastilling rundt ham og skulle lage mange rare lyder. «Gjenta etter meg», sa instruktøren flere ganger, og det vi skulle gjenta, ble lengre og lengre, slik at det ble vanskelig å huske.

For å si det slik. Markedssjefen tok det hele med stoisk ro, selv om den lille antydningen til smil i munnviken hans var det lille som skulle til for at jeg selv begynte å knise. Det vil si, jeg kjempet med alle mine krefter for å holde latteren inne, mens de andre sang de rare lydene. Det var en av englene i Røyken og Hurums Avis som sprakk før meg. Hun kniste, ja, nærmest brøt sammen. Hun kjempet for å ta seg sammen, og da hun endelig klarte det, var det en annen som brøt ut, og til slutt ble det hele ganske useriøst. Vi lo så tårene trillet.

På yoga får de aller fleste muskler i kroppen god trening. Denne gangen fikk lattermusklene ekstra trening. Unnskyld, Veslemøy.

Men tilbake til engleboken. Prinsessen skriver faktisk at det er mange yogiske tradisjoner i meditasjon. Ta for eksempel jording. Ifølge engleboken skal du ha en åpen dialog med jorden fra hjertet. Jeg trodde jording var noe elektrikere holdt på med, men nei, her kan du møte jordens kjerne, eller hjerte, gjennom meditasjon!

Jeg har ikke forsøkt seriøs meditasjon selv. Det er liksom under min verdighet, på en måte. Derfor ble jeg interessert, da jeg i siste del av engleboken fant en oversikt over utfordringer du kan møte når du mediterer. For eksempel «Jeg opplever ingenting». Akkurat som i bruksanvisningen for det trådløse hjemmenettverket. Vi slår vi opp under «troubleshooting»; for eksempel «Oppnår ikke kontakt med nettverket». Så finner vi en teknisk løsning på problemet. Men hvis du mediterer og ikke føler noen ting, hva da?

Jo, det kan hende du ikke føler noe fordi du faktisk kjenner noe i stedet – trykk i pannen, varme i brystet eller kulde i beinet. Sitat: «For det andre kan det være at du føler motstand for øvelsen, fordi du opplever noe selv om du ikke oppdager det. Du har en opplevelse av ikke å oppleve noe».

Jeg vet ikke, jeg. Det er jo snart jul, og da lar jeg englene dale ned i skjul – som seg hør og bør. Og de er selvsagt ikke trådløse.

Det mest slående ved engleboken fant jeg for øvrig rett etter forordet. Et sitat fra en stor norsk mann, Thor Heyerdahl: «Grenser? Jeg har aldri sett en, men jeg har hørt at de finnes i tankene hos visse mennesker».

En riktig god adventstid til dere alle.

(Artikkelen står på trykk i Røyken og Hurums Avis sitt julemagasin 2009).

Det var tider…

Jeg fant et gammelt bilde som vekker mange gode minner fra min tid som fotballspiller på ulike nivåer.

Ikke fullt så spenstig i dag...

Det startet med fotball på løkka, Løkkecupen på Kragerø stadion før jeg var med på lilleputtlaget til Kragerø og deretter gikk gradene oppover i de aldersbestemte klassene. Alltid som keeper.

Som A-lagsspiller spilte jeg for flere lag, Kragerø, Helle, Kroken og Sannidal. Fotballen tok mye av min tid, og den siste A-kampen spilte jeg i 1999.

Bildet er fra en kamp med Helle mot Skien Ball. På slutten av 80-tallet, tror jeg.

En vellykket mat- og vinkveld

Vi hadde noen gode venner på besøk en lørdag kveld og serverte mat og vin som bør noteres.

Til forrett serverte jeg en hummersuppe. Det ble fransk vin hele kvelden, og til suppen hadde vi en Guillot-Broux Mâcon Cruzilles les Genièvrières 2007. Det er en Chardonnay ,  økologisk. Fra Burgund.

Terningkast seks, vil jeg gi denne hvitvinen som vi hadde til hummersuppe (forrett).

Vinen er gullgul og har en flott fruktig duft med modne gule frukter, nøtter og mineraler.

Smaken hadde et friskt fruktig anslag, god syre, god fylde, en del fruktsødme og sitter godt. En av de bedre hvitvinene undertegnede har smakt.

Til hovedrett spiste vi urtemarinert lammestek fra Smedstuen gård. Vi hadde økologiske gulrøtter og ovnsbakte småpoteter til.

Her hadde jeg gjort et vinvalg som jeg var meget spent på.

I utgangspunktet hadde vi rådført oss med mannen som er ansvarlig for vinkjelleren på Sem hovedgård i Asker. Han kom med noen gode anbefalinger, men dessverre var det ikke så lett for Vinmonopolet å skaffe dette. Men vi fant noe som er i nærheten.

Til hovedretten ble det dermed en Chateau de la Riviere – (slottet ved elven). Det er en Bordeaux , og mange med meg mener at Bordeaux er det eneste som funker til lam.

Denne vinen kommer fra Fronsac – også kalt «the secret garden of Baurdaux», og vi snakker om den fantastiske årgangen  2005.

En spennende rødvin fra "the secret garden" og Bordeaux.

Den har en solid fargedybde, og nyansert smak  av kirsebær og kanel. Den har modne tanniner, rik og fleksibel, veldig balansert. Den kjennes i ganen med toner av kratt og modne, kjøttfulle kirsebær.

Vinen var veldig god til hovedretten. Forventningene var store, og de ble i stor grad innfridd. Terningkast fem.

Vinen har fått gullmealje i Pris i 2007 – et kvalitetsstempel fra det franske landbruksdepartementet.

Til dessert hadde vi Panna Cotta med portugisiske bringebær. Til denne hadde vi en DOMAINE CAUHAPÉ NOBLESSE DU TEMPS 2005. Den er i farge middels dyp grønngyllen. Den har en aroma med tydelig preg av tropiske frukter, sitrus, honning og fat. Lang ettersmak og god fylde og friskhet.

 

Druen er et petit Manseng og vinen kommer fra sørvest-Frankrike. Vinen har vært lagret 18 måneder på fat – en Jurancon.

Jurançon ble berømt da den ble brukt til dåpen av kong Henrik IV. Jurançon er en søt gyllen vin som ofte omtales som en av de beste vinene i Sørvest-Frankrike.

Jeg må si meg enig i den karakteristikken. Terningkast seks.

Det ble en vellykket kveld, og til dere som nå måtte tro at undertegnede er en stor vinkjenner: Det er en sannhet med store modifikasjoner.

– SVarte!

Denne kommentaren skrev jeg i Røyken og Hurums Avis torsdag 12. november med tittelen «SVarte!»:

Jo mer jeg tenker på SVs oppførsel i spørsmålet om bygging av Hurum videregående skole, jo mer forbannet blir jeg.

Og la det være klart med det samme: Jeg er ikke forbannet på Indrehus & Co i Hurum SV- de forsøker tross alt å påvirke sine egne til fornuft.

Nei, jeg er fortørnet, forbauset og harm over at et lite parti som SV kan velte et så stort lass. Mulig det er prisen vi må betale.

I et demokratiet har alle – små og store partier – innflytelse ut fra hvor mange stemmer de sanker når det er valg. SV er valgt inn i fylkestinget med to representanter – altså et av de mindre partiene. SV er i demokratiets navn i sin fulle rett til å mene hva de vil – så lenge innholdet er innenfor lovens rammer.

Derfor kan jeg ikke tillate meg å være indignert over at SV stemmer imot Hurum videregående skole, sier du?

Nei, egentlig kan jeg ikke det – sånn i utgangspunktet.

UDEMOKRATISK? SV velter stort lass i Buskerud...

Men hvis vi ser skolesaken over tid og i perspektiv, er det i hvert fall ikke overdrevet å hevde at SV ved å snu i en så stor og viktig sak rett før målstreken, holder svært mange for narr. Både egne velgere, Hurum kommune som har lagt ned millioner i prosjektet og alle andre som har hatt troen på at ny videregående skole i Hurum skulle gi distriktet et løft på mange måter.

Lille SV velter lasset. De har satt seg selv i en vippeposisjon og sitter i realiteten med alle kortene. SV kan nå avgjøre skjebnen til et moderne, framtidsrettet og nyskapende skoleprosjekt i Hurum.

Er det demokratisk? Er det demokratisk når SV hele tiden har sagt ja til prosjektet, lovet sine velgere og faktisk også sine politiske samarbeidspartnere i Arbeiderpartiet at det skal bygges ny skole i Sætre? Eller er det demokratisk umoral?

Løpet er ikke kjørt enda. SV har ennå tid til å besinne seg, finne løsninger, slik at skoleprosjektet i Hurum kan gjennomføres som planlagt. Prosjektet vil uansett om det blir økonomiske overskridelser eller ikke, være en solid samfunnsmessig investering. Investeringen vil få spesielt stor betydning for Hurum og resten av halvøya i nederste del av fylket. Skolen vil kunne trekke elever fra andre langt mer omkringliggende områder enn nedre Buskerud, og gi det videregående skoltilbudet i Norge en ny dimensjon.

I tillegg vet SV at prosjektet ikke bare er en videregående skole, men også et kulturhus som lokalbefolkningen vil få stor nytte av. Det blir bibliotek og næringslokaler, og i Hurum er det til og med etablert en reiselivsallianse med deltakelse fra privat næringsliv og det offentlige, som skulle ha sin base i den nye skolen.

Per i dag er det bare Arbeiderpartiet, Venstre og Senterpartiet som sier ja til bygging av skolen. Vi stoler på at Arbeiderpartiet står på sitt, og vi tror også at Sp med sin distriktsvennlige politikk fortsatt sier ja. Litt mer skummelt er det med Venstre som har lange tradisjoner for å vingle og opptre splittet. Men vi tror det liberale, skolevennlige Venstre fortsatt sier ja til Hurum.

Men det hjelper lite hvis ikke SV tar til fornuften og stemmer slik de har gjort i skolesaken i mer enn halvannet år.

Med mindre KrF med Røyken-politiker Eva Høili i spissen benytter anledningen til å bli halvøyas store redning, i hvert fall delvis redning. Går de inn for skolen slik de har antydet på et tidligere tidspunkt, vil det muligens kunne medvirke til at SV kommer til sans og samling igjen. Hvis KrF snur og SV sier nei, er det dessverre ikke nok til å gi flertall for skolebygging.

Det har vært sterke krefter i sving. Drammens Tidende er en av dem. Det er en ærlig sak at avisen på lederplass går imot bygging av skolen, men det er svært uredelig å ikke sørge for balansert redaksjonell dekning på øvrig redaksjonell plass. Kampanjejournalistikk, sier mange.

Avisens lederartikkel torsdag 5. november viser hvor glade DT er for at SV snudde. Plutselig forsvarer avisen et partis vingling i en stor og viktig sak. Samtidig er lederartikkelen formulert ganske arrogant overfor de som har jobbet for skolen i mange år. Lederen har i tillegg et budskap som sier «se, vi har klart å stoppe bygging av ny videregående skole i Hurum». Slik føltes det i hvert fall for svært mange ute på Hurum.

Avisen vred kniven rundt i såret.

Forhåpentligvis er såret ikke større enn at det lar seg lege ganske fort. Når SV har fått tenkt seg om og summet seg etter all støy og påvirkning fra media, politikere og andre, vil de finne ut at en framtidsrettet satsning på moderne videregående utdanning i distriktene kanskje ikke er så ufornuftig SV-politikk likevel.

..og den skal handle om jul!

– Du må huske å skrive lederartikkel til julemagasinet – og den skal handle om jul, kom det kontant fra magasinansvarlig på et redaksjonsmøte. Og da hun fikk vite hva jeg hadde valgt som tema for juleartikkelen, så hun bare på meg med et overbærende smil. Her er juleartikkelen min om hjul:

Mine nærmeste kolleger har fortsatt moro av episoden. Og alt skjedde da jeg skulle være så elskverdig å sørge for at kona fikk nye vinterhjul på bilen sin.

Jeg planla godt. Var ute i garasjen kvelden i forveien og la alle de fire felgene med de gamle utslitte piggdekkene bak i bilen til kona. Jeg hadde bestemt meg for å satse på lokalt næringsliv og dro til RHAs nabo i Åsveien, Hurum Dekk.

Her ble jeg møtt med sørvis. Jeg forklarte at jeg ville ha nye piggdekk på felgene som lå bak i bilen og at jeg ville ha dem på bilen etterpå.

– Det skal vi ordne. Du kan hente bilen på slutten av dagen.

Jeg fikk «nabopris» og kjørte fornøyd hjem etter jobb den dagen. Oppdraget var utført, og jeg overleverte bilnøkkelen til kona med et smil.

Gleden varte i litt over et døgn. Da jeg satt på kontoret utpå kvelden dagen etter, ringte telefonen. Det var min absolutte bedre halvdel som i et toneleie jeg gjenkjente lett, spurte:

– Hva slags dekk har du egentlig satt på bilen min?

Hjernen begynte å jobbet på høygir. Gode jul, hva har jeg gjort? Mens jeg tenkte, kom kona med en enkel, men drepende presisering:

– De gamle piggdekkene mine ligger jo i garasjen fremdeles!

Gutta på Hurum Dekk kan jobben sin, men det kan gå litt i stå når beskjeden fra kunden ikke er klar og tydelig...

Kona og jeg har samme bilmerke. Felgene med dekkene jeg leverte inn til Hurum Dekk var mine egne. Og det var piggfrie vinterdekk som jeg hadde kjørt på i kun en kort vinter.

– Beklager. Jeg skal ordne opp i dette. Jeg snakker med Hurum Dekk i morgen tidlig, sa jeg avvergende til kona.

Det var travle tider hos dekkforhandleren. Jeg var tydeligvis ikke den eneste som skulle ha nye dekk.

– Kona har fått mine felger på sin bil, og de inneholdt mine nesten nye piggfrie vinterdekk, sa jeg.

Men dekkene mine var tapt. Folk fra tidligere østblokkland forsyner seg av den store haugen med brukte dekk hver natt. En eller annen må ha fått seg et gledessjokk – en skikkelig julepresang – da han fant mine piggfire vinterdekk i haugen.

Enden på visa var at jeg måte levere begge bilene hos dekkforhandleren morgenen etter – med alt det førte med seg av organisering, siden jeg bor neste to mil unna.

Det ble i mitt hode en ganske komplisert operasjon – av med alle åtte hjulene og på med nye dekk her og der. Jeg overlot til dekkforhandleren å ordne det på beste måte, men sa at jeg skulle ha piggfrie på min bil og at kona ville ha piggdekk på sine egne felger – på sin bil.

Uansett måtte jeg kjøpe ytterligere fire nye dekk – riktignok til en god «nabopris», men til langt over det jeg hadde tenkt å bruke på hjul i år.

Utpå kveldingen, etter at jeg tidligere på ettermiddagen hadde takket dekkforhandleren for god sørvis, betalt og hentet min bil, kommer jeg tilbake til Hurum med kona for å hente hennes bil. Jeg kjører bort til den nylig vinterskodde bilen. Kona sier adjø med et vennlig smil, og går bort til bilen sin. Hun bøyer seg ned for å ta en rask titt på de nye dekkene.

Da ser jeg hun stivner til og i det hun reiser seg sender hun et blikk gjennom frontruta mi som er umulig å misforstå.

Hun hadde fått piggfrie dekk på bilen sin, mens jeg – etter å ha sjekket nærmere – hadde fått piggdekkene hennes – riktignok på mine felger!

Heldigvis har vi hund.

Jeg måtte jo bare legge meg flat – eller helt på felgen, om du vil. Har ikke følt meg så skyldig siden jeg for første gang i mitt liv i fjor – på vei til hytta – i dress og utstyrt med en sløv sag, stjal et halv meter høyt juletre fra Guds frie natur.

Juletre-episoden er liksom glemt, men dekkhistorien får jeg høre ennå – både hjemme og på jobben. Jeg har liksom piggene litt ute når noen snakker om dekk.

På det verste lar jeg frustrasjonen gå ut over den firbente. Og på mitt mest irriterte gir jeg hunden klar beskjed:

– Dekk!!

Jakten på en ekte Beatles-scene

Den 25. februar 2008 ville en av Liverpools store sønner, avdøde gitarist og Beatles-medlem George Harrison fylt 65 år. Jeg var i Cavern Club i Liverpool denne dagen, og skrev i gjesteboken: Happy birthday, George!

Utenfor Beatles-museet.

Men var jeg egentlig i The Cavern Club, den sagnomsuste klubben der The Beatles herjet i sine første år som band i hjembyen Liverpool?

Svaret er nei.

Jeg befant meg i det offisielle Beatles-museet i Europas offisielle kulturby 2008, Liverpool. Nede ved havna – The Mersey Side – ligger Alberts Dock. I Alberts Docks store murbygning som omkranser dokka, ligger ”The Beatles Story”.

Det er et flott, moderne og stort museum som inneholder mange autentiske instrumenter fra flere av Beatlesmedlemmene. Alle epokene i gruppas historie var ivaretatt og til og med mordet på John Lennon var markert på en ganske gripende måte. Det var rett og slett en opplevelse.

Til minne om George Harrison.

Forbauselsen nådde sitt klimaks da vi trådte inn i det som vi da trodde var The Cavern Club. Her lå gjesteboka til Harrison ved siden av et stort bilde av stjernen. I tillegg et lite beger med en type seigmenn som var Harrisons favoritt. Selvfølgelig var det fotograferingsforbud.

Men jeg tør si det. Jeg fikk sneket meg til et foto av meg selv oppå den sagnomsuste scenen.

Etter lunsj drar vi videre opp i byen for å finne den originale scenen, for vi fikk jo vite til slutt på museet at dette ikke er stedet der Beatles opptrådte – det var kun en tro kopi av lokalene.

Vi fant The Cavern Pub. Den ligger i en sidegate til den nye Beatles-hotellet i Liverpool. Luksushotellet har statuer av alle de fire Beatles-medlemmene i bygningsfasaden. Alle rommene er bestilt for lang tid framover, og prisene er tilpasset de rikeste.

Fra gateplan gikk vi ned en trapp og inn i en liten intim pub med en intim scene. Mange glassmonter skjermet instrumenter som Beatles har brukt. Også andre kjente artisters gitarer lå i noen av monterne.

The Cavern pub er besøkt.

Ved bardisken sto et par ”infødte” og pratet. Den ene av dem var mørk og langhåret – litt morsomt utseende. Lett å huske.

Vi nøt en kald en, hørte litt Beatles-musikk og trakk inn atmosfæren. Var det her Paul McCartney dukket opp og holdt intimkonsert ved årtusenskiftet? For en stemning det må ha vært her da, tenkte jeg, der jeg satt sammen med kona og syv åtte andre tilfeldige gjester.

Her var det til og med lov å ta bilder, og det gjorde vi før vi gikk den lange trappen opp til gateplan igjen.

Men vi hade ikke gått mange meterne lenger ned i sidegaten før vi fant ut at vi enda ikke hadde opplevd det vi egentlig lette etter. På et skilt over en bred dør sto det med stor skrift: ”The Cavern Club”.

Vi gikk ned ikke bare èn trapp, men fire trapper fra gateplan. Der møtte det oss noen mørke lokaler. Ved inngangen fant vi en lang bardisk. Alt var bygd i murstein, og det var mange buede murte åpninger. I enden av lokalet så vi det vi lette etter. Den velkjente scenen. Endelig hadde vi funnet den!

Og sannelig var ikke den mørke langhårede mannen vi så ved bardisken i Cavern Pub kommet ned også. Hans skjønte at jeg var interessert og kom bort til meg da jeg sto ved den lille scenen.

 

Endelig fant vi Cavern Club.

 

 

– Dette er ikke den originale scenen, forteller han på dialektengelsk.

Som en relativt stor Beatles-fan burde jeg kanskje visst dette, for han fortalte at den originale scenen som de fire Beatlesgutta sto på i begynnelsen av 1960-åra ble revet for noen år siden til fordel for ny tunnellbane.

– Vi har bygget  den opp igjen akkurat sik den var, forsikrer han i det jeg hører t-banen buldre i bakgrunnen.

Så fikk vi det oppklart til slutt. Moro var det, selv om jeg egentlig skulle ha vært på fotballkamp i Liverpool denne dagen – på en kamp som dessverre var blitt flyttet.

Men jeg kan forsikre dere, Liverpool er en by som er verd et besøk, her er det mye å se på, mer enn bare fotball.

Og her står jeg på scenen...