Nå er det nok snø…

Karpedammen i Juli 2013.

Karpedammen i Juli 2013. 

 

 

Karpedammen nedsnødd Januar 2014.

Karpedammen nedsnødd Januar 

Men heldigvis går det mot lysere tider

Advertisements

Tilbakeblikk på bloggåret 2013

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

A New York City subway train holds 1,200 people. This blog was viewed about 5,900 times in 2013. If it were a NYC subway train, it would take about 5 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Mangler en hel del deler

Endelig i gang med båtpussen 2013. Det som i fjor ble planlagt som et litt større prosjekt, er blitt redusert noe på grunn av huskjøp og alt hva det fører med seg.
Jeg startet i går med å pusse ned motoren, en FM S22. Deretter malte jeg den opp, og den ser fin ut, men ikke helt klar likevel.
Denne motoren mangler nemlig en hel del deler: dynastarter, startrele, regulator, forgasser, manifold og tilkobling til kjølevannssystem.
Men alt ligger klart til montering etter at skroget er sjøsatt.
I går fikk jeg også skrapt båten under vannlinja, og ved hjelp av gassbrenner og skrape har jeg fjernet lakk på store deler av den ene siden av skroget.
Litt ustabilt vær, men satser på noen timers arbeid i dagene som kommer.
Det blir nok båtturer i år også.

20130510-080837.jpg

20130510-080921.jpg

Sommerdekk både vinter og sommer

Et eksempel på at ting kan komme i feil, men hyggelig rekkefølge av og til: I  fjor vår rakk jeg å pusse opp og sjøsette båten før jeg følte det var riktig å legge om til sommerdekk på bilen. Det har jeg ikke opplevd på det jeg kan huske.

Den første delen av påsken ble nemlig viet båten. Den er skrapt, slipt, og pusset og påført en rekke påkrevde strøk med lakk og bunnstoff henholdsvis over og under vannlinja. Flere av bordgangene under vannlinja på det 23 fot store treskroget ble tettet med Farm, og optimismen var stort rett før sjøsetting. Året før ble båten liggende altfor lenge og tørke på land før sjøsetting, og det skaffet undertegnede en del ekstra arbeid utover våren og sommeren.

Men i år ble alle forholdsregler tatt, og da båten var kommet i sitt rette element uten nevneverdig inntak av sjøvann, slo deg meg at det faktisk er noe i ordtaket om at «man lærer så lenge man lever».

Lea og Sophi (1999-2013) på sommerdekk.

Lea og Sophi (1999-2013) på sommerdekk.

Litt mindre optimistisk var jeg da jeg satte meg i båten for å påmontere diverse motordeler som jeg hadde skrudd av og lagt innendørs før vinteropplaget. Jeg hoppet oppi båten med en stor pose som inneholdt forgasser, dynastarter, regulator, startrelè og en bunt med ledninger. Der satt jeg med mine blyantfingre og skulle mekke sammen delene etter beste evne.

Det gikk faktisk ganske bra. Ved hjelp av en dårlig kopi av et koblingsskjema og et fotografi av motoren fra i fjor, gikk det forholdsvis greit. Da alt var på plass og jeg skulle starte, var spenningen stor – i hvert fall i en av ledningene. Jordledningen fra innslaget og ned til dynastarteren var for liten. Det ble for stor motstand og plasten smeltet mens starteren slet med å dra svinghjulet rundt.

Det gkk bra til slutt.

Det gkk bra til slutt.

Etter litt om og men fikk jeg takk i riktig dimensjon på ledningen og skiftet den. Deretter startet den gamle FM-motoren på «første sveiv». En fantastisk god følelse.

Så ble det noen båtturen i det fine påskeværet, før vi vendte nesa hjemover til omlegging av dekk på to biler.

Og i månedene framover nøt jeg sommerdekk både på bilen og i båten.

– Vi vil ha loff!

Ropte de kjente figurene i tennene til Jens. Og loff fikk de, loff med sirup. Men til slutt gikk det galt. Det ble hull i tennene, Jens fikk vondt og det endte med en tur til tannlegen. Her ble alle hull tettet igjen og Karius og Baktus ble skylt ut av munnen til Jens.

Sånn kan det gå – når man bare spiser loff.

Jeg kom til å tenke på det da jeg leste artikkelen  vintermagasinet i RHA  som handler om fuglehjelpen. Og om forfatteren som har skrevet boken ”Påfuglhuset”. Fuglene skal heller ikke ha loff.

Og så tenkte jeg på kona mi som her om dagen kom hjem med et helt nyt oppslagsverk som bar tittelen ”Verdens beste kur”. Den forteller hvordan vi kan spise sunt og godt og likevel få et vekttap som varer – selvfølgelig uten loff.

De er ikke det, verken min kone eller jeg trenger noen omfattende slankekurer, men vi er begge interessert i god mat og ønsker ikke å legge på oss for mye etter hvert som alderen tynger.

Verdens beste kur

”Verdens beste kur” er  basert på verdens beste kostholdsstudie, ”Diogenes”, som er finansiert av EU med 14,4 millioner Euro.

Og siden vi var inne på loff – og fugler.

Loff er ikke bra verken for oss mennesker eller for de små skapningene med vinger. Skal vi mate fuglene om vinteren, er det viktig at vi gir dem solsikkefrø, solsikkekjerner, frukt og meiseboller – eller grovt brød. Og i hvert fall ikke loff.

Og beskjeden fra kona i det hun rakte meg den nye verket, var også relativt tydelig.

– Ikke mer loff og ikke mer lyst brød.

Det oppløftende med den nye boken – i hvert fall for undertegnede som har en ørliten  forkjærlighet for kaker og  ikke altfor mørk sjokolade – er at i stedet for søte småkaker er det faktisk sunt å spise usøtet fullkornkjeks eller havrekjeks. I stedet for kaker kan du spise for eksempel gjærbakst med tørket frukt.

Nå er jeg ikke helt sikker på om boller med rosiner er ”gjærbakst med tørket frukt”, men det skal jeg straks sjekke.

Og tenk at mørk sjokolade også er sunt!

Dette er selvfølgelig bare en brøkdel av budskapet i vår nye bok. Den inneholder mange oppskrifter, så det blir nok en del nye retter fra kjøkkenet utover vinteren.

Og heretter blir det fullkornsbrød, brød som inneholder hele korn eller surdeigsbrød på nista.

Og på fuglebrettet.

Ha en fin vinter!

Et veldig lite eventyr

Vi mennesker liker å bli underholdt, og noen liker også å underholde.

Min sønn, eller guttungen som jeg ganske urettferdig fortsatt kaller ham, var for mange år siden av den sorten som ønsker å bli underholdt. Og når han falt for noe, ville han gjerne høre det om og om igjen.

Vi snakker om eventyret «De tre bukkene Bruse». Guttungen var ikke eldre enn at han fremdeles forlangte sitt lille eventyr opplest før sengetid. Jeg stilte opp så godt jeg kunne og etter å ha lest «De tre bukkene Bruse» en god del kvelder, kunne jeg selvfølgelig dette utenat. Men boka skulle være med, forlangte poden.

Så kom vendepunktet. Guttungen gikk fra sitt ønske om å bli underholdt til et krav om å underholde. Da jeg tok fram den lille boka med de tre bukkene på broa, så han litt molefonkent på meg. Jeg forsto det slik at han kanskje var blitt lei av det samme eventyret etter et utall kvelder med gjentagelse.

– Jeg kan være trollet, sa poden. Så ble vi enige om at vi skulle lage et lite skuespill. Vel. Jeg skal vel huske disse replikkene, tenkte jeg i mitt stille sinn, og poden tenkte nok det samme. Så startet vi det hele.

– Tripp, trapp, tripp, trapp, sa jeg.

– Hvem er det som tramper på min bro, sa min motspiller – ganske grov i målet.

– Det er den minste bukken Bruse som skal til seters å gjøre seg fet, svarte jeg med min spedeste stemme.

Poden imponerte. Replikkene satt, og jeg smilte. Helt til jeg sørget for at den største bukken Bruse trampet på brua.

– Tripp, trapp, tripp, trapp, sa jeg med innlevelse og litt mer tyngde i stemmen.

Det ble helt stille. Hadde poden glemt replikken sin? Ja, faktisk.

Men jeg må si at han tok seg fint inn, da han ganske iherdig hentet fram troll-stemmen sin og sa:

– Var det du som var her i stad?

Skutt ved daggry?

Det er noen som sier at det ikke finnes enkle løsninger på vanskelig spørsmål. Det er jeg uenig i.

Da jeg var liten – og da mener jeg svært liten, så liten at vokabularet mitt bare var en brøkdel av det jeg innehar i dag – hadde vi en hund. Kjernefamilien besto av mor og far, fem år gamle meg selv og min lillebror på bare noen måneder.

I tillegg hadde vi en hund – en med stor H. «Nardo» var nemlig en over 30 kilo stor Doberman Pinscher. Det var en kjær familiehund som hadde funnet sin rang i flokken, helt til lillebror kom til verden. Hunden var da tilårskommen og gjorde gjentatte – om enn ikke så veldig alvorlige – forsøk på å gjøre lillebror rangen stridig. Det endte faktisk med at hunden måtte avlives. Brutalt nok.

Dette fikk femåringen selvfølgelig med seg, og jeg fanget også opp ved ett eller annet familieselskap at min far fortalte min onkel ganske inngående at hunden måtte avlives og at den rett og slett ble skutt. En slaktervenn hadde tatt jobben.

At «Nardo» måtte skytes gjorde inntrykk på meg, men kanskje på en litt uventet måte. For da vi skulle hjem fra familieselskapet denne søndagen på 1960-tallet, og min mor og far skjøv vogna med lillebror opp alle de lange bakkene for å komme hjem, var lillebror ganske umulig. Han skrek og skrek og jeg registrerte ganske undrende at min mor begynte å bli ganske irritert og lei.

Min mor har alltid vært en tålmodig dame, og jeg så henne sjelden sint. Derfor har jeg jo i ettertid forstått at moren min spurte i en litt humoristisk, men oppgitt tone da hun etter lang tids ungeskrik rettet seg mot faren min og sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den guttungen, altså!».

Det var da jeg grep inn, allerede i en alder av fem år overbevist om at det finnes enkle løsninger på større problemer, og sa:

«Kan du ikke bare skyte ham da?».

Skorpioner og kakerlakker

En av grunnene til at det er trivelig å jobbe i Røyken og Hurums Avis, er de hyggelige lunsjene. Her kan man innta sitt daglige brød, fortelle om livets gode opplevelser og kanskje til og med skryte på seg en og annen historie.

Samos neste – kakerlakker eller ikke…

Eller man kan få så hatten passer av kolleger som er tidlig oppe og tydeligvis har opplevd mye mer enn deg og dine.

Jeg prøvde meg her om dagen. Satte i gang det som var ment å være en hyggelig samtale om ferie. Selv hadde jeg akkurat bestilt flyreise til den greske øya Samos. Jeg begynte å si litt om hvor mange hyggelige mennesker vi skulle treffe på den rolige øya som vi har besøkt så mange ganger. Der har vi spist god mat, truffet hyggelige greske mennesker, blitt invitert hjem på hjemmelaget gresk mat og møtt delfiner på båtturer.

– Det er mye strandlopper der, sier en skrivende kollega. Selv hadde han opplevd å bli spist av strandlopper over hele ryggen. Det var svært ubehagelig, men da han tenkte seg om, trodde han at det var i Spania.

En selgende kollega begynte å snakke om kakerlakker, hvor ekle de var og hvor mange de kunne være. Sommervikaren så litt mer positivt på det:

– Kakerlakkene er jo ikke farlige, da. De biter ikke og er heller ikke giftige, smilte hun. Likevel var jeg selv også dratt ned i krypdyrtenkeverdenen. Det som skulle bli en prat om sol, sand og ferie, ble en prat om ekle krypdyr.

– Jeg så et par store fargesprakende larver på hotellrommet mitt i fjor, måtte jeg til og med innrømme. Den skrivende kollegaen spedde på med enda en historie.

– Vi fikk beskjed om at vi måtte se oss for før vi tråkket på gulvet på hotellrommet på grunn av skorpioner, sa han. Selv så han tre stykker – giftige. Han hadde dessuten erfaring med at myggen i Hellas er langt mer hissig enn myggen hjemme i Norge.

– Jeg lå under lakenet og hørte de kom. De nærmest pepra lakenet mitt, klaget han.

Vi drar til Samos om noen uker. Vi skal ha fokus på sol, sjø og strand, nyte livet og være i nuet.

Langt borte fra mordersneglene.

Dette er godlyden

Har hatt noen fine dager på fjorden de siste ukene. Her er et glimt fra en tur vi hadde forleden. Vinden var nesten fraværende, temperaturen var svært behagelig og fisken bet ytterst i havgapet.

Et lite stykke ut i videosnutten hører du det jeg kaller godlyden.

Fortsatt god sommer!

Skrike fordi jeg må måke…

Mest synes jeg det er idyllisk å høre en måke skrike, men når det er vinter og det snør, har jeg mest lyst til å skrike fordi jeg må måke.

Kanskje det er nettopp derfor jeg lar meg fasinere litt av måkene, og kanskje det er derfor jeg legger ut denne bloggposten med måkeglimt fra Hellas….

Må jeg måke, blir jeg skuffa, skikkelig snøskuffa…

…men som regel er det idyllisk.